Klikk på kartet for større utgave1.1 Natur
Dragstenmarka, fra Dragstengrenda og nordover til sjøene, ligger høyere enn kote 250. Dette er høyere enn havets nivå etter siste istid. Vi er ca 20 km sørøst for Trondheim sentrum, og hovedsakelig i Selbu kommune. Området kan ha vært bebodd allerede på 1200-tallet.
Fjellgrunnen består i grove trekk av grønnstein, mørke metavulkanske bergarter i Størengruppen. Alderen på disse er ca 4 – 500 mill år.
Klikk på kartet for større utgave
Siste istid ryddet terrenget for tidligere løsmasser og formet det slik det nå er. På begge sider av Sagfjorden, armen av Dragstsjøen mot vest ved hytta, kan en ane en terrasse på ca kote 280. Har vi her rester etter avsetninger i en bredemt sjø? I alle fall har vi et belte mellom 275 og 290 uten mange fjellblottinger, men med mange store steiner på overflaten i et nesten sammenhengende belte i hele Dragstenmarka.
Hytta ligger på ca kote 270, vist med rød ring ca midt på kartet.
1.2 Skogbruk og sagbruk
Thomas Angells Stiftelse har siden 1767 drevet skogen i området rundt hytta vår. Det var alt før Angell’s familien kom inn, bygget en sag nede ved Selbusjøen som utnyttet fallet fra en inntaksdam nede i ravina mot sjøen. Det er oppgitt at Øvre Dragsten sag ble bygget i 1661. Da må saga nede ved Selbusjøen være eldre, kanskje tilbake til 1620-tallet?
Øvre Dragsten sag lå sannsynligvis der elva fra Store Dragstsjøen når lille Dragstsjøen. Dette forklarer hvorfor vestenden av Store Dragstsjøen kalles Sagfjorden. Det eksisterer et bilde av et sagbruk i Dragstenmarka. Dette antar jeg også er opphavet til de to ruinene vi i dag kan se nede på sletta ved elveutløpet fra store til lille Dragstsjøen. Arnt Dragsten, født i Dragsten, har også bekreftet dette.
|
|
Sagbruksdriften har foregått i lengre og kortere perioder. Den første tida med stor aktivitet var fra først på 1600-århundret og fram mot 1670. Så tok det seg opp igjen rundt århundreskiftet, og aktiviteten holdt seg i ca 50 år. Så ble det igjen stille i skogene. Som eksempel fikk Thomas Angells stiftelser bot for ikke å ha tatt ut tilstrekkelig virke i årene 1768 – 72. Det ble nå mer vanlig å ta tømmeret ned til de store sagene i Nidelva. Selbusagene forfalt.
|
Så kom det nye oppgangstider med Napoleonskrigene, og slik har det fortsatt. Kriger og bybranner betyr gode tider for skogbruket. Her foregår tømmerfløting forbi Dragstsjøhytta så sent som i 1932. Legg merke til naustet til venstre. Bildet må være tatt fra tømmerkistedammen. |
1.3 Møllebruk
|
Vi kjenner minst 3 møllebruk i Dragsten. To møller lå like nedenfor nydammen. Den ene
antar vi ble revet i forbindelse med byggingen. Den andre sto til for få år siden. Den
ble da flyttet, restaurert og er gjenoppsatt ved Dragsjø gård i nordenden av Lille
Dragstsjøen. |
|
Det var bygget egen inntaksdam med vannrenner ned til møllene. Det sies at møllene var i bruk under siste krig.
|
|
|
|
Det eksisterer også et bilde fra inne i mølla på den tiden. Dette skal være Gunerius Warmdal Bildet viser hvordan mølla så ut innvendig, ikke mye luksus. |
|
1.4 Bergverksdrift
|
I boka ”Selbu og Tydal, geologi, gruvedrift og kulturminner” står det et stykke om Dragsten gruve. Det er vist en D på skråfly-fotoet, men ikke noe mer. Folk i Dragsten, eller eldre Skogskarer visste heller ikke beskjed. Går du imidlertid skrått, litt mot sør, opp lia østover fra brua på Varmdals-veien kan du finne et lite skjerp, på ca 2 x 8 meter og ca 1 meter dypt. |
Det er svovelkis som er brutt her. Det er ikke spor etter noen opparbeidet vei eller hustufter. Når en har skjerpet her er ikke klart.
1.5 Bosetning
Det bodde folk i Dragsten alt før svartedauen. Bosetningen videre har vært i perioder i starten. I 1550 omtales Dragstengården som ødegård. I 1629 dør hele bosetningen av pest. Likevel bebos stedet på nytt, med nye bygselsmenn. Først i 1920 årene selger Thomas Angell ut gårdsbrukene, men beholder det meste av skogen selv.
Det er en fortelling om en dreng fra gården Hammer ved Jonsvatnet, som gikk med kona si ”opp i skogen”. De hadde med litt mat, men dårlig med klær. De hadde bestemt seg for å gå til det ble mørkt, så litt til. Og der de la seg for å sove skulle de rydde jord og bygge seg stue. Det ble gården Dragstsjø ved Lille Dragstsjøen.
1.6 Annen næringsvirksomhet
Dragstenmarka lå i ”nærområdet” for Mostadmark Jernverk. Der trengte de trekull. Kolbrenning har derfor vært en attåtnæring i Dragsten. Vi kjenner flere miler i området Dragstsjødalen og opp mot Sniptjønna
På innmarka til gården Dragstsjø ligger ei mile som ikke er tømt. Kanskje dette har vært ei tjæremile?
1.7 Ferdselsveier
Ferdselsveiene til Dragsten gikk hovedsakelig over Selbusjøen, men det var også en opparbeidet sti mot Klæbu, den såkalte postveien. Denne vises godt på O-kartet, og er de senere år ”restaurert” på Klæbusida. Det finnes også en tydelig vei fra gården Dragstsjø mot Saksvikvollen, med fint murte landkar for bru over bekken oppe i den smale dalen.
Hovedveien sommerstid var Selbusjøen til Brøttem, over Ståggan til Klæbu og veien til byen.
Dersom Selbusjøen ikke kunne kjøres vinterstid tok man seg opp ved Amdal, fulgte Store Dragstsjøen, tok opp Dragstsjødalen, over Sniptjønna og Svarttjønna, myrene ned på Hestsjøen og videre ned til Jonsvatnet. Det kunne derfor være en betydelig ferdsel gjennom Dragsten vinterstid med kvernsteiner fra Selbu mot Trondheim. Et gammelt kart viser en vei fra Varmdalsveien og ned til Store Dragstsjøen. Å legge noen hovedvei mellom Selbu og Trondheim over Dragsten er aldri vurdert. |
Dagens veiforbindelse over Saksvikvollen til Jonsvatnet kom først i 1963 !!! Før den tid var vel vannveien til Selbustrand og Mebonden den viktigste.
1.8 Vannveien videre
Fra Dragstsjødammen finner vannet, etter ca 15 meter falltap, veien ned i Lille Dragstsjøen. Utløpet fra denne går over en fjellterskel, men det er en gammel dam 50 meter nedstrøms denne. Hensikten var sannsynligvis å sikre ekstra fløtningsvann videre nedover.
Videre går Dragstenelva i slakt terreng i 1 – 2 km. Her er det rester etter ferskvannsmuslinger. På –70 og –80 tallet startet man nybrotsarbeid i området. Elva ble da senket, og kanskje utryddet man da denne unike populasjonen. Når en da vet at ferskvannsmuslinger var Kongens eiendom fra gammelt av, hvem tar da ansvaret for denne miljøkriminaliteten?
Noen hundre meter opp fra Selbusjøen skal oppsitterne ha bygget en mølledam. Det skal ha vært en nåledam. Under en kraftig flom i 1892 omkom Per Olsen Oksvoll, driver av Nigarden, i et forsøk på å berge dammen. Han ble aldri gjenfunnet. Han etterlot seg 14 barn, skjønt alle hadde ikke levd opp til å bli farløse.
Sagbruket nede ved Selbusjøen hadde sikkert også sin inntaksdam. Kanskje var det en liten dam, kanskje var det flere. Vi har ikke sett etter rester.
